Dette er turdagboken for Amundsengruppa som skal krysse Grønland i mai 2023. De skal gå fra Kangerlussaq i vest til Isortoq i øst – et 600 km langt eventyr med ski og pulk. Her kan du følge dem på veien.
I Amundsengruppa er disse med: Trine Lise, Ellen Cathrine, Elisabeth, Camilla, Øyvind, Bjørn-Ove, Kristin, Jens, Jørgen, Nina, Pernille og guidene Erlend og Morten .
Følg gruppa på kartet HER
(Sporing skjer i hver camp så lenge de er på isen)
Bloggen oppdateres med ujevne mellomrom, og det vil ikke legges ut oppdatering hver dag. Tekstene legges ut dagen etter at gruppa har sendt inn status. I helgene kan det hende at blogginnleggene blir lagt ut først på mandag morgen.
Dag 25: (40km, Grillhytta)
Vi satte føttene på fast land kl 10:30 lokal tid, etter et heidundrande maraton av en ekspedisjonsavslutning. I løpet av de siste 26 timene har vi gått 80km og sovet bare to timer. Vi er så utrolig stolte av det vi har prestert! Vi starta å gå fra forrige camp ved midnatt. Kroppene var overraskende friske etter bare fire timer med hvile fra forrige 40km. Kanskje var det døgnvillheten som gjorde oss usikre på om sola akkurat hadde lagt seg bak horisonten, eller om hun snart var på vei opp for å heie på oss. Uansett, gullranden i den østlige horisonten var spektakulær, og med den gradvise overgangen til grått i sørøst, til den djupe, djupe blå refleksjonen av havet i sørhorisonten med skarpe konturer av kneisende fjell, ramma natta inn de avsluttende etappene på grønlandseventyret vårt.
I følge værmeldinga hadde vi et værvindu mellom midnatt og 0500 før snø/ sluddbyger skulle sette inn, og for deretter å avløses av sterk vind. Målet var å få gått fram til snøen kom, få opp telta og hvile ut nedbøren for deretter å kjøre flere økter fram til vinden ble for sterk. Vi håpa inderlig å nå fastland en gang i løpet av dagen.
Føret var crispy og vi nådde gps-siktepunktet Ice 1 etter 2,5 timer. Der knakk vi av til rett sørlig kurs og nedfarten kunne starte. Fra Ice 1 er det 1200 høydemetre og 30 km til grillhytta. Nedoverbakkene kom raskt og alle kastet kortfellene. Føret var ekstremt skarpt, knallhardt og periodevis med heftige sastrugie-felt som fikk kulekjøringsløypene i vinter-OL til å virke like utfordrende som krusninger på en innsjø skapt av et sommerfuglvingeslag.
Nedoverbakkene og nedovertraversene ble løst på ulike måter: pulk-aking med skifri rytter og skarp pigging; pulk-aking med rytter med ski; pulk-aking uten ski med hodet først, hybrid-pulk-aking med ski der halve kroppen ligger henslengt på pulken med to styreski på den ene sida; pulke-glefsing, der strikken på pulkdraget plutselig strammes og pulken får fart og angriper skikkjøreren i utrivelig knehøyde bakfra, hvorpå skikkjøreren ramler ned på pulken og blir liggende mens pulk og skikjører raser videre nedover og skikkjører later som om dette var helt planlagt; ulike varianter av skitupp-himmelhilsen pga pulke-snurr eller pulke-velt, altså når skikkjøreren rykkes ut av balanse av egenrådig, udressert pulk og velger å kaste seg veldig brått ned med skituppene pekende mot himmelen; og ikke minst nærgang-pulken, der skikkjører tar et kjekt, tett grep om løpelina og tvinger pulken til å kjøre inntil fot, men der pulken smått blir pågående og skjærer inn i kjøreretningen og feller skikjøreren – kombineres ofte med skitupp-himmelhilsen.
Til tross for fall og fart, så forserte vi bakkene i godt tempo. Landskapet åpna seg voldsomt og vidt, med østgrønlandshavet i hele synsfeltet. Den meldte snøen kom aldri, så vi fortsatte og fortsatte. Plutselig var det bare 10km til grillhytta, deretter 5, så 3, og så kom snø og sludd og plutselig stod vi der, fremme, plutselig ferdig; med motstridende følelser tett under overflata, enorm glede over å være ferdig, og en samtidig sterk tristhet over akkurat det samme.
Campen ble slått opp og vi fikk spist og sovet. Så kom sola og varmen og det ble sosialt og hyggelig. Nå er det straks leggetid, og med det avslutter vi denne turbloggen.
Takk for følget. Snart kommer alle hjem.
Alt godt fra oss!
Dag 24: (39km, 1366moh)
Kjapp oppdatering herfra. Vi er i innspurtsmodus. Har hatt en fantastisk dag, selv om sastrugiene er heftige hele tida. Vi fikk fjellene servert mot slutten av dagen i et nydelig lys. Nå er kl snart 21. vi skal slappe av til midnatt og deretter går vi igjen gjennom hele natta for å utnytte værvinduene. Vi skal nå grillhytta og fastland i morgen!
Spente hilsner
Dag 23: (42km, 1500moh)
Silkeføredagen! Endelig fikk vi oppleve godsnøen, den snilleste medvinden og ei varmende sol. Bakseringa over og mellom sastrugiene med fulle sjømannski og rykk-og-napp-pulker, ble mentalt tilsidesatt til fordel for gliden, farta og utsikta i dag. 42 km ble unnagjort på 9 timer og 50 minutters gange. Vi hadde håpa å øye fjella i løpet av dagen, men de venter på oss til morgen. Nå ligger vi 49 km fra siktepunktet Ice 1, øverst i brefallet på østkysten. Vi har ambisjon om å gjøre nye 40 km i morgen, slik at vi kommer oss helt ned til den forgjettede grillhytta og fastland en gang på mandag. Vi føler djupt og inderlig at vi fortjente en slik dag etter alt været som har blitt kasta på oss i løpet av ekspedisjonen. Vi kom camp kl 20 og har siden smelta snø til vann, spist middag og vært stolte over oss selv. Nå gjenstår ikke mange dagene, og vi håper å ha forholdene med oss også helt på tampen.
Morten sender store klemmer til Rakel.
Erlend gjør det samme til Carina og ungene.
Stor hilsen fra oss!
Dag: 20/21/22 (14km/40km/30km)
Det har vært litt dårlig med oppdateringer fra oss de siste dagene. Det skyldes vær og mange timer i skiskoa.
På onsdag (dag 20) venta vi ut restene av stormen og spente på oss skia midt på dagen. Det var isende kaldt (-16), kuling, snøfokk og elendig sikt. Målet var å få gjort 20km. Litt uti den fjerde timen droppa temperaturen ytterligere. Pulkene klaga og flere av oss ble veldig kalde. Kombinasjonen med kuling og -20 er heftig. Vi satte sporenstreks camp og fikk tilbake varmen.
I går (dag 21) hadde vi kanskje den fineste dagen på hele ekspedisjonen. Det var omtrent vindstille, blå himmel og -10. Vi kunne til og med nyte lunsjen ute uten å måtte skjerme oss for vind!
Siden vi har et tidsskjema å forholde oss til (helikopter kommende tirsdag når vi har nådd land) trenger vi å gjøre ca 40km hver dag for å nå fram. Det klarte vi denne dagen etter 10,5 timer med effektiv gange. Nedoverbakkene begynner så vidt å faktisk oppleves. Dessverre har all vinden skapt store sastrugi-områder, hvilket gjør det vanskelig å finne noen særlig gangrytme. Sastrugiene må forseres. De ligner en opprørt innsjø som plutselig har frosset til, med bølger, ujevnheter og kverviller som reduserer selv den dyktigste skiløper til nybegynner; skia sklir ut, krysser seg og du er hele tiden i ubalanse, samtidig som den store pulkene noen ganger glefser deg i leggene og andre ganger drar deg motsatt vei. Men vi kom oss gjennom dagen og nådde våre 40km. vi var i seng først kl 0100.
I dag (dag 22) hadde vinden kommet tilbake. Vi starta kl 10 med -14 og stiv kuling. Sikta var relativt bra, men vinden kom mer fra siden nå, og flere opplevde pulkkantring og -rulling i første økt. Etter litt ompakking av ballast kunne vi fortsette. Siden vi begynner å miste høydemetere, blir det gradvis varmere. I løpet av dagen steg tempen til -7 og vinden ble også svekket. Vi holdt det gående til ca kl 2030, før vi runda 30km, noe vi er svært fornøyd med, da vi like godt kunne erklært oss værfaste også denne dagen.
Nå ligger vi 90km fra siktepunktet vi kaller Ice 1. Fra Ice 1 er det 1000 høydemeter og 30 km ned til den berømte grillhytta, som ligger på fast land og hvor helikopteret skal hente oss. I morgen skal vi gjøre 40km etter planen. Vi begynner å se slutten på ekspedisjonen, men innspurten er tøff!
God natt fra oss:)
Dag 19: (Værfast i stormen)
Så kom stormen. Den bikka inn over campen vår fra nordvest i de tidlige morgentimene, og har rista teltene våre gjennom hele dagen. Den pruster og peser og braker og koker, og lager et øredøvende leven for oss som har søkt ly bak noen få millimeter ripstop og tynne barduner. Tidvis har snøføyken vært så intens at vi ikke har kunne se naboteltet som står fire meter unna. Likevel må vi ut no og da for å etterstramme barduner og for å stable snøblokker på stormmattene som har blitt snøfattige av vindens avfiling. Vi ligger derfor inne i soveposene, hovedsakelig tre stk i hvert telt, prater, spiser, dupper og venter; aksepterer at været er det det er, men føler samtidig på rastløsheten etter å komme oss videre, mot østkysten. Vinden har begynt å løye litt nå på kvelden. Den skal avta betraktelig utover natta og morgentimene. Vi håper å kunne spenne på oss skia midt på dagen i morgen og bruke medvinden godt fram mot kvelden.
Alle har det bra, og vi har ikke opplevd noe dramatikk eller skumle hendelser. Nå skal vi sove godt.
Farmor Nina sender tusen bamseklemmer til Ludvig som blir ett år i dag❤️
Varme tanker fra alle oss!
Dag 18: (24km, 2340moh)
I dag våkna vi før hanen gol. Vi hadde bestemt oss for å komme oss i vei kl 0600 for å utnytte vindstilla best mulig. Værmeldingene viste tiltakende motvind utover dagen. På morgenkvisten i morgen (tirsdag) øker det til liten storm som vedvarer hele dagen. Vi blir med andre ord liggende værfaste nok en gang.
Selv om det var tilnærma vindstille og klart var det likevel -29 grader da vi kom oss ut av teltene. Likevel oppleves disse minusgradene, sammen med maisola, som langt mindre kalde enn vinden og de tosifra blå gradene vi har hatt den siste tida. Selv om terrenget nå heller nedover, er det ingen som har følt noe som tilnærmet ligner en nedoverbakke. Gps’en er det eneste som beviser en slik nedstigning. Landskapet ser likedan ut, snøkledd i alle horisonter, knakende og knirkende kaldt. Vi fikk derfor 5 økter á 60 min før det begynte å blåse frisk motvind. Vi satte lunsjtelt og nøt supper og anna mat innendørs, og hadde ei etterlengta sosial stund i lag, med ansikter fri for masker, goggles, briller og hetter. Etter lunsj gikk vi to økter á 60 min før motvinden tok for mye. Vi visste også at vi måtte bruke en del tid på å rigge camp for været som venter oss i morgen.
I camp blåste en liten kuling fra sørøst. Uværet i morgen tidlig skal komme fra nordvest, med andre ord snur vinden ila natta. Vi orienterte derfor teltene mot nordvest, forsterket teltene med ekstra teltstenger, og bygget høye, massive snømurer i forkant av teltene. Alle stod på i vindkastene og resultatet er en stormsikker camp. Her blir vi liggende gjennom hele morgendagen for å vente ut uværet. På onsdag er det farbart igjen. Vi må gjøre i snitt over 30 km de siste dagene av turen, for å nå fastland i tide til helikopteruthentinga. Det skal vi naturligvis klare. Nå er det nattastemning her på Grønland. God natt til alle dere som leser dette og som tenker på oss.
Dag 16/17: (30km, 2430moh)
Vi har passert summit og begynner nå å bevege oss nedover mot østkysten. Dagen i går var hard. Vi gikk trådt. På samme måte som en håndverkers høvel mot dårlig trevirke skriker av utilfredshet, sang pulkene tråhetens klagesang over nyslått, komprimert, kald snø, meter for meter gjennom hele dagen. Det var den kollektive innsatsen og de gode fysiske forberedelsene som gjorde at vi klarte 30km.
I dag (dag 17) ligger vi værfaste. Det blåser stiv kuling ute og temperaturen er isende. Det er faktisk den første hviledagen vi har, godt for slitne muskler. Det høres latter fra noen telt, fra andre kommer snorkelyder gjennom vindkastene. I dagene framover er det meldt mye vind og lave temperaturer. Vi leter derfor etter «lommer» og dager hvor vi kan vinne nødvendige km ned mot østkysten. Vi er beredt på å gå når været tillater det. Grønland 2023 er en skikkelig vinterekspedisjon, med hardt og tøft vær. Vi kommer til å bite tenna sammen og fullføre med stil.
Det er det vi har forberedt oss til. Send oss de varmeste tankene dere har.
Gode klemmer fra oss!
Dag 15: (18km, 2470 moh)
Kort melding fra oss. Vi hadde ei tøff natt/morgen. Hard vind og mye fokksnø gjorde at hele campen, inklusive teltene, var dekt med snø. Vi måtte derfor bruke mange timer på tidlig morgen og formiddag for å grave frem teltene. Vi kom oss i gang i 11-tida. Gikk fem økter, etter hvert med sterk medvind, og ga oss på 18 km.
Nå må vi sove!
Alt godt!
Dag 13: (27km, 2370moh)
Gratulerer med dagen alle sammen. Vi kan love én ting. Vi har gått i tog! Fra 0800 til 1700. Pernille, Elisabeth og Øyvind festa flagg på stavene, så vi følte oss staselige der vi gikk.
Feiringa ble innramma av god sikt, ei fabelaktig sol og lite vind. Kontrasten fra dagene før var stor, selv om temperaturen holdt seg kald på ca -10. I tillegg var gliden relativt upåklagelig, og dermed ble humøret løsere, smilene store og livet godt. Allerede på i første pause ble vi servert makroner fra selveste Pascal. Det var Pernille som hadde med dette som overraskelse, i tillegg til små sløyfer med bjeller som ble hengt på skalljakker og på luer.
Marsjen var kanskje ikke taktfast, men retningsbestemt og dedikert, uniformene stort sett i rødt og blått, med snøen som det hvite. Gikk 4×60 + 4×50 minutter og fikk mange nye km i banken. I camp sørget Pernille og Elisabeth for en jägermeister til hver av oss, som ble skålt og drukket, og deretter tonet vi inn i nasjonalsangen på aller beste måte, akkompagnert av en liten høytaler som ledet an.
Vi har hatt en fantastisk dag!
God natt fra oss!
Dag 12: (21,3 km, 2270 moh)
Vi er skikkelige superhelter! Dagen i dag har vært hard, med ca -10 og 12-13 m/s vind hardt i front.
Det er isende kaldt, og krever god disiplin i pausene for å unngå nedkjøling. Sikta var bortimot fraværende gjennom store deler av dagen, så vi har gått i ansiktsmasker, goggles og hetter. Det er krevende å gå slik over tid siden forholda tærer hardt både fysisk og psykisk. Lunsjen skjedde derfor innendørs i to telt. Vi gikk 4×60 min og 3×50 min. Da vi bestemte oss for å slå camp – ei økt mindre enn planlagt – titta sola fram og det var mye følelser i spill; stolthet og glede over å ha jobba så godt på en dag man typisk ikke går ut i hele tatt.
Gratulerer med dagen Klara, 14 år, 15.mai. Hilsen pappa Jens.
Gode ønsker!
Dag 11: (20,5 km, 2200 moh)
Vi våkna til -18 og tilnærma motvind. De første øktene var veldig sure og snøen var tidvis mer som sand enn som snø, hvilket gjorde at pulkene føltes dobbelt så tunge. I tillegg er vi inne i et stort sastrugi-område, noe som gjør at skigåinga blir brutt opp av forsering av irriterende skavler som holder hardt på pulkene. Utover dagen økte vindstyrken og vi valgte å slå opp to telt og ta en litt lengre lunsj innendørs. Etter lunsj fortsatte vi med 3 økter på 50 minutter hver før vi slo camp. Det har vært skikkelig kjemping for framdriften i dag, og 20,5 km under slike forhold viser at gruppa er rimelig sterk!
Nå hviler vi slitne muskler før vi skal ut i vinden igjen i morgen. Elisabeth vil hilse til familien, venner og spesielt Sofia som har bursdag i dag (mandag). Elisabeth sender også en beskjed til mamma om at hun har det fabelaktig.
Bjørn-Ove hilser til mamma og håper at du har hatt en din ferie i Kroatia/Montenegro.
Varme klemmer fra oss alle!
Dag 10: (22 km, 2100 moh)
På søndag (dag 10) nådde vi DYE2 som planlagt. Det var et merkelig avbrekk fra ekspedisjonslivet. Installasjonen er gigantisk. Vi gikk inn og gjennomsøkte stasjonen, etasje for etasje. Det er uhyggelig og spennende på samme tid. Etterlatenskapene fra det livet som amerikanerne levde her fram til slutten på den kalde krigen, er fra 80-tallet. Det nedisa, og det er kaldt som fy der inne. Innvendig kunne DYE2 fungert som kulisser for en zombi-film. er med andre ord som ei tidsreise å se blader, bøker, mat, drikke, elektronikk, delelager, møbler og innredninger. Mye er
Alle grønlandsekspedisjoner er innom her, og på veggene i baren har de fleste etterlatt navnene sine, som en hilsen til bygningen som sakte synker ned i isen, og som på et tidspunkt vil bli helt borte. Etter besøket var det bare å komme seg i teltet for å få i seg mat og varme og søvn.
Dag 9: (26 km, 1971 moh)
For en dag. Vi har både feira 30-års bursdagen til Pernille og satt ny distanserekord! Pernille fikk egg og bacon (!!) til frokost av teltmakker Elisabeth og til middag fikk hun pølse og lompe. Vi har ikke oversikt over hvor mange som har feira en slik runddag på en grønlands-ekspedisjon, men mange er det i alle fall ikke. Med avslutningstonene til «Hurra for deg» starta vi dagen i medvind, akkurat slik det var meldt. Det har vært overskyet med snø i lufta, men ski, pulk og folk har glidd godt gjennom hele dagen. Vennlige dytt i ryggen er ganske hyggelig. Vi gikk 4×60 min og 4×50 min og klokka inn 26 km og 150 høydemeter. Nå er DYE2 et veldig overkommelig mål i morgen.
Kristin hilser til familien og spesielt til Markus og Jakob.
Alt godt fra oss!
Dag 8: (24,2 km, 1811 moh)
Vi klarte målet vårt for dagen og er i god rute for å nå DYE2 på søndag, som vi snakka om i forrige innlegg. Flott og kaldt vær i dag og et førstemøte med sastrugiene (snøskavler) her på innlandsisen. I morgen er det meldt enda kaldere, mellom -10 og -15, men det virker som vinden har tenkt å snu og gi oss vennlige dytt i riktig retning. Vi håper dette gir oss god fart. Alt godt fra oss.
Pernille gratulerer pappa så mye med dagen og sender en stor klem. Trine hilser til Steinar, Anja og Eirik, og Ellen hilser til alle hjemme.
Dag 7: (14,5 km, 1650 moh)
Vi kan kalle det en bonusdag. Det slo til med vind og vær i natt, og snømurene våre gjorde en god jobb med å beskytte oss gjennom søvnen. Planen var å vente ut været og gå litt på ettermiddagen, men vi vurderte forholdene som gangbare allerede i åttetida, og varsla derfor om avgang kl. 10.
Det ble en relativt sur opplevelse med 11 sekundmeter omtrent midt i fleisen, varierende siktforhold og pulker som helst ville dra med vinden. Den begrensa sikta og vinden, tvinger alle inn i hettene sine, og en lukker seg litt for verden. Sammen med laber framgang, mange glipptak, og hard fysisk påkjennelse, setter det seg også i sinnet. Det føles som om landskapet presser på fra alle kanter, nærmest truende, og det er lett å hente fram negative tanker og å miste litt trua.
Derfor, etter tre økter på 60 min, den siste i hard motbakke, hadde vi unnagjort rundt 7 km og vi erkjente at energien vi la i gåinga langt i fra betale seg i antall kilometere. Vi satte derfor opp to telt og samla alle inn til en times lunsj. Etter en time skulle vi vurdere om vi kunne fortsette, eller slå camp for dagen. Da lunsjen var over hadde sol dukka opp igjen og vinden hadde løyet noe. Vi valgte derfor å fortsette. Med sol og blå himmel var det langt lettere å navigere. Blåsten sørget for at snøen rant over skia våre som flyktige og dansende spøkelseselver, ikke skumle, men fascinerende og nærmest hjelpsomme for å holde riktig kurs. Horisontene var klare i alle retninger og farta tok seg opp. Vi gikk to økter til og tilbakela samme distanse som vi hadde gjort på de tre foregående. Men nå var vi slitne, og guidene valgte å markere camp bare 5 minutter inn i den tredje økta, som en hyggelig overraskelse.
Vi tror fremdeles vi kan klare DYE2 i løpet av dag 10, dvs. søndag. Da må vi gå et snitt på 24,5 km de neste tre dagene. Det er et godt mål. Godt natt fra en sliten og forblåst, men stolt gjeng.
Dag 6 (21,5 km, 1550 moh)
Nå er vi skikkelig inne på isen. Landskapet endrer seg gjennom dagen med solgangen og lyset. Vi starter å gå kl 8 presis. Da går vi nesten motsols, temperaturene er behagelige med sval vind, og noen ganger har lett snøfall lagt et nyvaska, blendahvitt laken over omgivelsene. Med andre ord har vi bare hatt veldig snilt vær så langt.
Skia glir godt i de få minusgradene og vi går småstøle kropper varme etter mange timer i soveposen. I løpet av øktene øker intensiteten i sola, snøen blir varmere, lufta blir varmere og et par dager nå har fellene begynt å klabbe irriterende.
Vi får et lite brudd i været nå i natt og første del av dagen i morgen. Det kommer inn et lavtrykk, som opprinnelig var litt som om det skulle blåse hunder og katter. Dette er god trening til den dagen når uværet virkelig kommer. Vi har gått gjennom alt av forhåndsregler med rigging av teltene, rutiner inne i telt i fall ting skjer, bygd snømur og gjort oss klare.
Planen er å vente ut ned verste motvinden i morgen tidlig/formiddag og få 4-5 økter utover dagen. Vi har et mål om å nå DYE2 i løpet av dag 10. Da er vi avhengige av å gjøre noen km i morgen.
DYE2 er en nedlagt amerikansk lyttestasjon som står midt ute på isen. Den ble brukt for å overvåke luftrommet i fall sovjetiske langdistanseraketter med atomkjerner ble skutt mot USA. DYE2 er som ei gigantisk oljeplattform med store radarkupler. Amerikanerne forlot stasjonen i løpet av 48 timer, kort tid etter at den kalde krigen var over. Det betyr at veldig mye som de trengte og brukte i hverdagen sin inne på isen, ble etterlatt. Det er nå en innvendig, skummel fryser som er spennende å utforske. Mer om det når vi kommer dit.
Vi har også feira Ellen sin bursdag i dag. Hun fikk bursdagskort på senga av teltmakker Trine Lise, deretter ble det utendørs bursdagssang kl 0745. I camp fikk hun et nøye utskåret grønlandsk snøhjerte, og til slutt varta TL opp med Berthas sjokoladekake. Det ble servering i alle telta.
Nå legger vi oss snart og venter på vinden. Alle savner noen og alle hilser til noen.
Varme klemmer fra oss!
Dag 5: (21,5 km)
Det ble en hard arbeidsdag i isødet. Vi gikk 4×60 min og 3×50 min. Temperaturen har vekslet fra -3 til 0 grader, hvilket gir gode forhold først på dagen, men muligheter for klabbing på fellene når det blir varmere. Og klabbing har vi hatt litt av i dag.
Godt å restituere i camp for slitne muskler og ledd. Nina hilser spesielt til Elin Oda.
Alt godt fra oss!
Dag 4: (22 km)
I dag våkna vi til strålende vær: blanksol og nesten vindstille. God flyt fra første økt. Vi veksler med å gå foran og navigere. Ny person pr økt. Det kan være utfordrende å få kompassnåla til å sitte i gata og finne stø kurs når man er i fart, men dette har alle løst forbilledlig. Vi gjorde derfor 22 km i dag fordelt på 4 økter a 50 min og 3 økter a 60 min.
Vi kan ikke lenger se fjellene i vest (der vi kom fra) og vi har nå steget opp til 1250moh. Vi skal helt opp på 2500moh i løpet av kryssinga, men denne første uka har den hardeste stigninga.
Igjen er det god stemning i camp. Latteren sitter løst i teltene selv om folk er slitne. Det smeltes snø på brennere, noen er ute og nyter det hvite store landskapet. Andre slumrer med lydboka på liggeunderlaget.
Varmeste hilsen fra isen!
Dag 3: (16 km)
For noen fantastiske dager på isen. I går gikk vi 16 km fordelt på 7 økter a 50 min.
Det var noen skikkelig lange og seige motbakker å forsere med tunge pulker. Snittfarta høres kanskje ikke imponerende ut, selv i geriatriske sirkler, med noe rett rundt 3 km/t. Men det er det vi legger opp til for belastninga på kroppene våre er hard. På de siste øktene måtte jakkene av siden sola steika slik og ingen vindpust bød på kjøling. Nå er vi skikkelig inne på isen. Det var derfor en sliten gjeng som tikka inn til camp i går, heldigvis til steikende sol og nesten vindstille. Natta var også god:).
Dag 2: (8 km, ca 7 timer)
Følelsen av å komme ut av brefallet, spør du? Kanskje mestring? Eller lettelse. I alle fall stor glede.
Siste dag i brefallet krevde mye av oss. Vi har veksla mellom å gå på skia og på beina i dag. Vi kom inn i et område med store forkastninger, issvuller, mange oppover- og nedoverbratter. Det krevde rå styrke, balanse, innstudert pulkkontroll og en god del tålmodighet å komme oss gjennom. Men vi klarte det med stil. Etter de strie øktene, bretta landskapet seg ut i en jevn, hvit dur, og vi kunne strekke litt på skia før det begynte å klabbe godt i halvfellene. Vi bestemte oss for å ta tidlig camp for å belønne belastede muskler med hvile, og sultne mager med mye mat.
Nå pludres det i teltene og stemninga er god. I morgen håper vi å få mange gode kilometer i boka, men først skal vi sove godt.
Dag 1:
Det var en veldig spent gjeng som våknet, halveis jet-lagged, i 6-tida på morgenen for å gjøre de aller siste forberedelsene til avreise. Dagen før (4. mai) ankom de Kangerlussuaq i 11-tida, og i løpet av ettermiddagen og kvelden ble frokoster, lunsjer og middager pakket i dagsrasjoner, utstyr ble testet og pakket ned, og alt som skulle bringes med inn på innlandsisen ble nøye kontrollert for feil og mangler.
I 11-tida den 5. mai satte de seg på bussen som kjørte dem inn til startpunktet, Hd 660, og dette er hva de selv skriver i den første dagsrapporten:
«Endelig! Etter ett år med forberedelser kunne vi sette føttene på innlandsisen her på Grønland Innramminga kunne knapt vært bedre, med ei lettdisig sol med en veldig halo, vindstillhet og djupe blåfarga labyrinter med vegger av krystallis. Fra punkt 660 snirkla vi oss opp, over , gjennom og forbi isen i første del av brefallet. Et lett snødryss de siste dagene hadde kledd det meste av blåisen slik at vi kunne gå på beina, med skia i pulken. Tre timer i brefallet er ei påkjenning, og vi gjorde fem km, så derfor er det godt å slå camp nå på ettermiddagen. Brennerne suser i telta og alle er godt fornøyd med første dag. God natt fra alle oss.»
I tillegg skriver Nina dette:
«Kjære Thea. Gratulerer så mye med dagen. Hilsen svigermor (se bildet til høyre)»
Dag 0
Guidene gjør seg klar for avreise 2. mai, for å reise opp og gjøre siste forberedelser før gjengen kommer opp den 4. mai. Selve ekspedisjonen starter fredag 5. mai.
Nå er påmeldingen for neste års ekspedisjonen åpnet, og du kan lese mer om den turen her:
Drømmer du om å krysse Grønland på ski?
Hvis du går med tanker om å krysse Grønland, kan det å lese turdagbøkene fra tidligere deltagere være en fin måte å få innblikk i hvordan «livet på isen» er.
